HJERTELIG TUSEN TAKK!

Etter at vår kjære sønn, Johannes, så brutalt ble revet i hjel den 31 januar, vel 7 ½ år gammel, opplevde vi en enorm strøm av støtte fra mange hold. I de første dagene var huset fullt av folk fra midt på dagen, til sen kveld. Det grufulle drapet på lille Johannes har satt dype spor blant folk flest. Blomster strømmet på, til nå er det kommet 138 blomster og buketter hjem til oss. Mange kom med mat eller kaker. Noen kom med gaver til småbrødrene, andre tenkte på oss voksne med forskjellige ting. Noen kom med penger, enten samlet inn i kretsen der de bodde, eller fra seg selv.  Alle bidrag, store som små er skrevet opp, og vil ikke bli glemt.

Selv om alt var et kaos de første dagene, så har vi registrert de som var der, og det vi fikk. Vi glemmer IKKE de som støttet oss.   Mange bamser, dikt og tegninger ble lagt på minneplassen, stort sett av barn, og disse har vi tatt vare på. Jeg husker spesielt et dikt :"du er heldig du Johannes, for du fikk lov til å være barn hele livet". Det er jammen meg sant, den som slipper å bli voksen, å se og oppleve verdens grusomheter er heldig.!!

Folk strømmet også til minneplassen med blomster, og lys. Blomstene ligger der, men vi har sikkert kastet 12-15 kanskje flere, fulle bæreposer med tomme fakkelbokser, telys og andre typer lys. Den enorme støtten hjelper oss. Nesten 450 i fakkeltog kvelden før begravelsen. Og bortimot 100 sørgende på minnestunden kvelden etter drapet! I kirka var det nesten 500, og da var det kun klassa og de som fulgte samme buss som Johannes, som var der fra skolen. Tenk om alle på skolen hadde fått lov til å være der! Da hadde det kanskje vært nesten 900 i den lille kirka!

En stor takk til alle som bidro med å gjøre i stand Klubbhuset og Skogtun kvelden før begravelsen, og på begravelsesdagen. Takk til alle som bidro med mat den dagen. Takk for at vi fikk disponere begge husene av Ungdomslaget.

Vi har fått enormt med post, mesteparten fra ukjente. Og tekstmeldinger og telefoner, mye av det også fra ukjente. Noen gaver har kommet i posten, også det fra ukjente. Det bor noen medmennesker der ute! Et eldre ektepar på 83 år kom med et stort, fint åkle, som hun drev og vevde på da de grufulle nyhetene kom den siste dagen i januar!

Bente fikk nye klær til begravelsen, av ei som syntes hun måtte ta seg pent ut på tv, og for Johannes. Folk har prøvd å støtte oss på de utenkeligste måter.

Vi har fått støtte fra flere som overrasker oss, men det er også noen som overrasker med uteblivelse av støtte.

En takk til de som var her sene kvelder, netter da vi trengte noen her. Det var faktisk noen som satt her hver kveld til vi skulle legge oss, til noen døgn etter begravelsen. Unntatt første kvelden, og det var vel da vi trengte det mest?

Vi har blitt bedt på middag, vi fikk ei helg på Storefjell, folk kommer med støtteærklæringer når vi treffer dem på gata, eller i butikken.

Biskop Rose-Marie Køhn var på besøk her hos oss en kveld i forbindelse med bispevisitasen her i kommunen. Og det var hyggelig! Koselig dame som vet hva hun prater om.

En innsamlingskonto (1604 030 2364) for de som vil vise sin støtte i form av et bidrag til saken, er åpnet av venner i nærområdet. Se og hør skrev om hele familien, og ba de som ville gi et bidrag til småbrødrene, om å sette det inn på sparekontoen som Johannes hadde. Minnekonsert har blitt avholdt, også russen ville gi sin støtte, sa de da de spurte om vi hadde noe imot det. I avisa, og i annonseringa sto det at de ville dele overskuddet mellom Johannes Åsheim`s etterlatte, og Atle Svendsens minnefond. I artikkelen ang. 17 mai, står det at russen har gitt overskuddet til A Svendsens minnefond. Er ikke vi verdt å bry seg om?. Så lenge russen skriver det i annonser, og i russeavisa si, og har vært i kontakt med oss gjennom andre, hadde det vel ikke vært så rart om vi hørte noe i etterkant?

En støttekonto er også opprettet sør-vest i Hedmark.

Hva alt dette blir, vet vi ikke, men noe blir det, og det som kommer inn skal i hvert fall ikke sløses bort. Det skal brukes på saken, i den hensikt å prøve å få satt søkelys på det som har sviktet her. Og prøve å åpne øynene på de rette instanser andre steder også. Så kanskje liv kan spares, og da er det verdt det! Vi skal stå på for den saken. Men at vi har hatt, og har det trangt er ingen hemmelighet.

Men, vi skal stå på for Johannes, han var den eneste gutten vår som vi ikke var bekymret for framtida til. Men, nå fikk ikke han noen framtid, og vår ble også ødelagt/forandret. Så nå er det bare småkara vi har igjen. De er i den situasjonen at de er avhengig av ekstra hjelp i mange år framover, Ola vil nok være det i alle år. Martin håper vi kommer seg såpass etter hjerneslaget at han kan bli nesten helt bra, med mye trening. Og, en ting er helt sikkert: vi skal stå sammen gjennom alt dette. Motgang gjør sterk sies det, men jeg lurer på hvor sterk det trengs å bli.

Det å miste et barn er det verste som kan ramme en familie. Når det skjer på en slik måte blir det ekstra ille. En ting er sorg og savn, det hadde vi hatt uansett hvilken måte det hadde skjedd på. Men det å vite at han ble angrepet, bitt, skremt, skadet, og i redsel prøvde å komme seg unna. Men hundene ga seg ikke, de kastet seg over ham igjen, og han ble revet i hjel, og hundene så på ham som en ulveflokk ser på et annet bytte. De sloss om ham, slet ham mellom seg, han ble slept fram og tilbake, De åt av ham, det ble funnet rester av ham i tre av hundene.

Heldigvis hadde han en solid vinterdress på seg som berget det meste av kroppen hans. Jeg er evig takknemlig for at andre kom til og fant ham før Bente kom nedpå åstedet. Hadde hun kommet først, og kastet seg over gutten for å redde ham mens hundene var der, er jeg redd de ville ha forsvart byttet sitt. Og jeg hadde kanskje hatt enda en grav å besøke! Tusen takk til de karene som fant ham, og som klarte å få hundene unna! Jeg vet dere bærer på grufulle bilder, men tenk på at dere kanskje reddet et menneskeliv ved at dere kom da dere gjorde! Og ved at hundene ble jaget unna, ble også gutten min reddet fra videre skjendsel!

Vi vil også rette en takk til de som tok seg av småkara i tida etter drapet på storebroren deres. Og til kriseteamet som kom, de fungerte stort sett bra, og har vært en støtte for oss.

Vi vil på denne måten prøve å få takket alle vi føler vi må takke, men vi nevner ingen navn. Noen kunne bli glemt, og det er ikke meningen. Vi prøver å nevne alt folk har gjort for oss, uten å nevne dem. Men, om det er noen som føler seg glemt, så er det ikke meningen. Vi har ikke mulighet til å ta kontakt med alle vi skulle ha takket, og håper alle leser dette, og tar takken til seg.

Johannes var odelsgutten på bruket her. Han viste stor interesse for dyreholdet vårt, og var med på alt som skulle gjøres som han kunne være med på. Det står ei lita kvit bøtte på mjølbøla som han brukte å ha mjøl i, og være med å gi sauen mjøl. Nå er det Ola som er odelsgutt, i rullestol!

Johannes deltok også på knøttelaget i fotball, og var også interessert i å prøve andre sportsgrener. For småbrødrene er det ikke fysisk mulig å gjøre det! Han gledet seg også til framtidige fisketurer, som jeg hadde lovet ham.

Det kommer nok mange tunge dager, spesielt merkedager, i tiden fremover. 17 mai, og bursdagen hans, har vi vært gjennom. Og, det var knalltøft! Jeg stod, som vanlig, og ventet på toget den 17 mai, for å ta bilde av gutta våre. Men, å se klassa hans komme der uten ham: det var det værste jeg har opplevd siden begravelsen. Både 17 mai, og 28/6, bursdagen hans, satte vi flagg på grava hans. Men, det som jeg frykter blir det værste: JULA! Han trodde fullt, og fast på fjøsnissen. Nissen la en pakke inne på rommet hans hver dag hele adventstida. Johannes var nede på låven lille julaften med grøt til nissen, og morgenen etter lå den siste adventspakka ved siden av den tomme tallerkenen!

Vi hadde laget vår egen tradisjon for jula, den må nå gjøres helt om, vi kan aldri mer feire jul slik vi har gjort!

Han så også på jul i blåfjell, og Bente strikket genser, lue, og votter til ham. De fikk han før jul, og var så glad i de plaggene, at han brukte dem nesten hele tiden. De ble "tvangslagt" til vask i starten på den uka han ble drept. Så de klærne henger på veggen her. Hadde han brukt dem så hadde de også blitt ødelagt!

Med hjertelig hilsen

Roger, Bente, og barna

PS: DET ER IKKE ALLE VI ER I TAKKNEMLIGHETSGJELD TIL:

Selvsagt hundeeieren som hadde et hundehold som gikk helt over styr, Med sikring av hundene som vel er å kalle en vits. Og totalt ignorere et bekymret nabolag, ved å la flere hunder gå løse på egen hånd. Og som glatt overså alvorlige henvendelser fra politiet, og fortsatte som før, og kanskje verre, og med flere løse hunder etter hvert. Med totalt manglende sikring av eiendommen, sier det seg selv at med løse hunder, og dårlige hundegårder inne på tomta, er det det samme som å slippe dem helt løse, med vilje. For ut mot veien var det et høyt gjerde for å hindre innsyn, sa hun. Rundt resten av eiendommen er det et gammelt sauegjerde, som ikke er vedlikeholdt på i hvert fall 25-30 år. Der kan alle, og enhver ferdes som en ønsker.

Hun har da handlet med overlegg. Og med de rasene hun hadde, og stort sett blandinger mellom disse. Sier det seg selv at med mangelfull sosialisering, og trening, så måtte alle og enhver kunne frykte for at det kunne ende med katastrofale følger. For med alle angrepene som har vært på folk, utenfor der. Og alle nestenangrepene som har blitt avverget i siste øyeblikk.

Så skjønner vel alle at dette måtte gå helt galt en gang, og at det var akkurat Johannes som måtte lide en grusom skjebne var vel tilfeldig. Hadde det ikke skjedd den dagen, hadde det skjedd en annen gang, men da hadde det kanskje vært noen andre foreldre som satt igjen med en ødelagt framtid. Og med hjertet fullt av sorg, savn, bitterhet, ubesvarte spørsmål. Og provoserte, etter ansvarsfraskrivelse fra stadig nye hold. Det eneste de ville hatt igjen er fullt av minner, etter et barn som ikke fikk lov til å leve lenger. Og et gravsted, som et minne om et ungt liv som brutalt ble revet bort.

Men, vi må også nevne, at for oss er det flere som er medskyldig i drapet på Johannes`en vår: "En nær venn" som media kaller ham, har i leserinnlegg, og intervju, fortalt at han støttet henne økonomisk. For å støtte opp om det han sa kommunen regnet som: "en arbeidsplass basert på hundeoppdrett"! Oppdrett av usosialiserte bastarder? Det er den arbeidsplassen kommunen har støttet. Og, andre som prøver å starte opp med fornuftige ting, de møter en vegg av regler, og en papirmølle uten like. Vil noen forklare meg fornuften i dette?

Når hundeeieren var rundt for å se på hus her i bygda, var en representant fra kommunen med. De bød på huset hun ville ha. Og fikk høyeste bud, foran bygdefolk som gjerne ville bo der. Også der da! Det er vel det verste stedet i Torpa, med unntak av akkurat ved skolen. Det er vel ikke noe sted de hundene kunne ha vært til mer sjenanse, og fare for mange, enn akkurat der .Det er helt horribelt. Men det er som vanlig: de ble kvitt "problemet" på Dokka. De fikk flyttet det oppi Torpa, for der bor det bare torpinger!

Og ikke nok med det: de øste på med økonomisk støtte til "en arbeidsplass basert på hundeoppdrett", både til hundegårder, og kjøp av foring. Kan vel kanskje ikke ha hatt tid til å kontrollere at alt var i henhold? Det sitter nok kompetente folk der! Når en slik "arbeidsplass" blir basert på avl av store, arbeidskrevende raser som blir blandet etter eget ønske, da er fagkompetansen tilstede! Og, kommunen skulle nå i ettertid granske sitt eget sosialkontor, men resultatet skulle ikke offentliggjøres! Nå mangler de bare stripete bukser og rød nese, så hadde sirkuset vært fullkomment! Når vi nå ser i avisa at "det er ikke noe kritikkverdig" , så er vel ikke det overraskende?

Dyrevernet visste hvordan forholdene var nedpå her, men sier at de "ikke var klar over" hvor ille det var. Hadde jeg visst at det var unnskyldningen deres, skulle jeg ha fortalt dem det. Hver dag om nødvendig. De ble nektet adgang, og de godtok det. De kunne vel bare bedt politiet om hjelp, så hadde de fått se det de trengte. De ga pålegg om utbedringer som ikke ble gjort. Og da jeg spurte om hvorfor de ikke fulgte opp påleggene som ikke ble oppfylt, fikk jeg til svar: "hva mener du vi skulle gjort da?" Hva skal vi med dyrevern, som enten ikke gjør jobben sin, eller ikke kan, pga. manglende regler?

Hvis det er riktig at de ikke kunne gjøre noe, så må jo reglene forandres radikalt!! Nå har vel jeg mine store tvil om det er helt riktig at de ikke kunne pga. regler, for det blir tatt affære andre steder i lignende saker. Og her var jo dyrevernet inne på eiendommen 20/8 uten å se etter om det var flere hunder der enn det som hundeeier sa. Det viser seg i ettertid at 10 hunder var inne i uthus/bolighus, uten at disse ble oppdaget av "fagfolkene". Ja da, de har gjort jobben sin, og vi skal fortsatt ha tiltro til dem! Sier de!