|
|
Vi trenger ikke flere Justisdepartementet arbeider for tiden med en samordning av lovbestemmelsene om hunder. Departementet foreslår en straffebestemmelse i den nye hundeloven om eierens ansvar for hund som har angrepet eller skadet personer eller dyr. Eller voldt vesentlig ulempe for øvrig. Skyldkravet skal være forsett eller uaktsomhet. Vi trenger lovbestemmelser som gjør det mulig å avlive eller omplassere dyr som eies av uegnede personer eller personer som holder hund som brukes til kriminell virksomhet: * Hunder som biter voksne eller barn så kraftig at offeret må behandles av lege, skal uten unntak avlives. * Leger bør pålegges obligatorisk rapporterintsplikt av alle bittskader som de får til behandling, til nærmeste politimyndighet, som gis myndighet til å avlive hunden. * Eiere av hunder som biter eller opptrer truende og på en slik måte at det er egnet til å gjøre personer redde, må kunne bøtelegges. Ved gjentatte anmeldelser må politiet gis myndighet til å avlive slike hunder. * Ved alvorlig skade bør hundeeieren kunne dømmes til ubetinget fengsel. Hundebitt som fører til sykemelding eller at offeret må være hjemme fra skole eller barnehage regnes som alvorlig skade. * Justisdepartementet foreslår at erstatning skal ytes etter de vanlige erstatningsbestemmelsene. Oppreisning Søndag 9. mai 1999 ble vår sønn som da var 4 år, uten varsel angrepet av to stor schæferhunder og alvorlig skambitt i hodet på en offentlig gangvei i en park like ved Politihuset i Oslo. Bare hell gjorde at han overlevde. Et rotweiler hadde stanset to meter fra gutten uten å angripe. Den fikk ikke plass ved matfatet der to store sjefere hadde festet kjeften i dagens store kjøttbein. I forhold til den ubotelige skade som sjuåringen Johannes Åsheims familie er påført, vil sannsynligvis den dommen som hundeieren vil bli dømt til, av offerets etterlatte bli oppfattet som kosmetisk – og knapt det. Hundene som drepte Johannes Åsheim er avlivet, men det er som om en drapsmanns kniv ble beslaglagt og morderen satt på frifot igjen etter et avhør hos lensmannen. Deretter tar sosialkontoret og det psykiske helsevern hånd om morderen fordi han er lei seg etter ugjerningen. Hver år er det 4000 ofre for hundebitt som må til lege for behandling etter hundebitt. Vi har mellom 300.000 og 400.000 hunder i Norge. Det er bare en prosent av hundeholdet som er farlig for omgivelsene. Frihet for hvem? Det er det drapet på Johannes Åsheim dreier seg om. Han er nettopp et offer for friheten til å skaffe seg hund og så mange man vil for hvem som helst, uansett hvor totalt uegnet hundeeieren er. Selv om familien anmeldte hundeeieren og klaget til dyrevernet i kommunen. Uansett hvor redd sjuåringen var for hundene som seinere skulle rive han i hjel, måtte gutten gå forbi nabohuset med alle hundene hver dag til og fra skolen. Hver gang hans etterlatte etter drapet går forbi nabohuset og drapsstedet – eller ser dit gjennom vinduene hjemme – vil de sannsynligvis tenke på sønnen som ikke fikk vokse opp. De vil aldri komme over det, aldri – men forsøke å finne en måte å leve med tragedien på. Er det egentlig mulig i fredstid å ramme en familie med større lidelse, tap, savn og sorg enn det familien Åsheim er påført? Friheten til uforsvarlig dyrehold og dyremishandling bør vi isteden erstatte med frihet for alle, barn så vel som gamle og unge, til å ferdes fritt og trygt til og fra skolen, til å fra butikken og postkontoret, i parker og på offentlige gangstier, uten frykt for å havne i matfatet for livsfarlige hunder. Vi trenger ikke flere barnelik som dokumentasjon på at vi mangler beskyttelse mot vanvittig hundehold. Copyright: Kjell Rønningsbakk Alle sitering av utdrag fra denne kronikken er tillatt når kilden og forfaatterens navn gjengis. Trykking eller publisering på annen måte kan skje etter skriftlig avtale med Kjell Rønningsbakk. Send e-post til: Kjell@Ronningsbakk.net www.ronningsbakk.net |
|
Webmaster: Tormod Tørstad, ttoersta@online.no . Sist oppdatert 28.08.2002 |