INSTANS: Frostating lagmannsrett – Kjennelse.

DATO: 2002-02-01.

PUBLISERT: LF-2002-00070.

STIKKORD: Hunder. Avliving. Kamphundloven § 4.

SAMMENDRAG: Eier av kamphunder, American Staffordshire Terriere, hadde gjentatte ganger opptrådt skjødesløst, slik at hundene løp fri og overfalt barn og voksne. Lagmannsretten fant etter en konkret vurdering at det var sannsynlig med skadeforvoldelse i fremtiden. Hundene ble ansett farlige hos vedkommende hundeeier, og det var ikke uforholdsmessig å avlive dem.

SAKSGANG: Trondheim namsrett nr. 01-00758 D – Frostating lagmannsrett LF-2002-00070 K. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2002-00404.

PARTER: Kjærende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Torfinn Svanem, Trondheim). Kjæremotpart: Sør-Trøndelag politidistrikt, Trondheim (Prosessfullmektig: Politiinspektør Alf Rune Nilsen, Trondheim).

FORFATTER: Lagdommer Mats Stensrud, lagdommer Ole Johan Lund og lagdommer Hans O. Kveli.

Kjæremålet gjelder spørsmål om avliving av hund i medhold av § 4 i lov av 4. juli 1991 nr. 48 (kamphundloven).

Trondheim politidistrikt har 26. september 2001 fremsatt begjæring om avliving av hundene "B" og "C" av rasen American Staffordshire Terrier. Begjæringen ble sendt til Trondheim namsrett og saksøkte A var antatt eier.

Etter skriftlig og muntlig saksforberedelse, avsa Trondheim namsrett 7. desember 2001 kjennelse med slik slutning:

"1. Hundene "B" og "C", tilhørende og holdt av A, kan avlives av politiet.

2. A betaler saksomkostninger til Trondheim politidistrikt kr 6.527,40,- sekstusenfemhundreogtjuesju kroner og førti øre. Videre tilkjennes Trondheim politidistrikt dekning av utgifter til henting, forvaring og avliving fra og med 02.09.01 og frem til avliving skjer på henholdsvis kr 150,- pr. hund pr. døgn og kr 1000,- til veterinærutgifter. Oppfyllelsesfristen er 14 – fjorten – dager."

A ved advokat Torfinn Svanem har påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett og Sør-Trøndelag politidistrikt har inngitt tilsvar.

A anfører i det vesentlige: Namsretten har vurdert bevisene og rettsreglene feil når den har kommet til at lovens vilkår for avliving foreligger.

Det er to grunnlag for at en hund etter loven kan betraktes som "farlig". Det ene er at hunden etter rase pr definisjon anses farlig – eksempelvis hunder av rasen av Pit Bull Terrier. Det er på det rene at dette ikke er tilfellet for B og C. Da må hundene konkret anses som "farlige" etter kamphundloven § 4, for at man skal kunne avlive dem.

Hundene har ikke påført mennesker eller dyr fysiske skader, med unntak av Bs bitt i 1996, slik det fremgår av dom fra 1998.

I namsretten forklarte to vitner at de ikke på noen måte hadde erfart at B var hissig eller ville skade andre. Vitnene var en familie med små barn på Y, og de hadde hatt B i pensjon en lengre periode. Hunden ble beskrevet som barnekjær.

Også vitner fra Z forklarte at de ikke hadde negative erfaringer med hundene.

A har hatt hundene i flere år uten at de har påført noen skade, bortsett fra den ene episoden med B i 1996. Hundene kan vise hengivenhet og lekelyst og løpe mot mennesker, men har ikke gått til angrep eller utvist aggressivitet. Det er vanlig at hunder er kontaktsøkende i større eller mindre grad, dersom de kommer seg utilsiktet "fri fra fortøyning".

Det er feil når namsretten har bygget på den sakkyndiguttalelse som ble laget av hundedommer E i juni 2000, og som gjaldt en helt annen sak. Skulle man legge hans synspunkter til grunn, ville det innebære at alle hunder av rasen American Staffordshire Terrier kan anses som farlige.

A ber om muntlig forhandling i saken. Han ønsker å føre vitner fra Z og Y og peker på at namsretten synes å ha lagt stor vekt på vitneprov.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Trondheim politidistrikts begjæring om avliving av hundene "C" og "B", datert 26.09.2001, tas ikke til følge.

2. A tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett."

Sør-Trøndelag politidistrikt anfører i det vesentlige:

Politiet er enig i at vurderingstemaet i saken er om hundene er "farlige", jf. kamphundloven § 4. Namsretten har konkludert riktig og grunnlaget var vitners utsagn av hva de hadde opplevd i konkrete tilfeller.

Kamphundloven er, slik som fremhevet av namsretten, en forebyggende lov. Det er ikke skade av fysisk art som har skjedd, men psykisk skade. Dette gjelder særlig barnet som ble angrepet av en av hundene ved X.

Namsretten har ikke lagt til grunn en for streng vurdering, men fulgt lovens intensjon og forarbeidene.

A fikk senest høsten 2000 avlivet sin kamphund "D". Heller ikke ved den anledning hadde hundeeier kontroll over sin hund. A er klar over at han er innehaver av kamphunder, og har ved flere anledninger sagt at han er i ferd med å lage en film om kamphundens historie.

Hundedommer E utarbeidet en rapport før "D" ble avlivet. Rapporten inneholder en generell del som angår kamphunder og hunder av typen "AmStaff" generelt, og en spesiell del om den konkrete hendelsen da "D" bet i hjel en annen hund på X sommeren 2000. I namsretten ble det varslet at den generelle del ville bli brukt; det kom ingen innvendinger fra saksøktes side og det er underlig at det nå anføres som en feil fra namsretten.

Dersom lagmannsretten beslutter muntlig forhandling, har også politiet en rekke vitner som ønskes avhørt.

Politiet har nedlagt slik påstand:

"1. Hundene "B" og "C" – eid av A – for tiden i forvaring hos Sør-Trøndelag politidistrikt – avlives.

2. Staten v/ Sør-Trøndelag politidistrikt tilkjennes saksomkostninger for Namsrett og Lagmannsrett samt dekning av utgifter til henting, forvaring og avliving fra og med 2.9.01 og frem til avliving skjer på henholdsvis kr 150,- pr. hund pr. døgn og kr 1000 til veterinærutgifter."

Lagmannsretten bemerker:

Normalt holdes det ikke muntlig forhandling i kjæremål i tvangsfullbyrdelsessaker, og lagmannsretten har heller ikke funnet tilstrekkelig grunn til å innkalle til rettsmøte for å høre på parter og vitner i den foreliggende sak. Det vises til at det ble holdt muntlige forhandlinger i namsretten, og man har også Trondheim byretts dom av 20. november 2001 å forholde seg til – straffesak mot A der det ble holdt hovedforhandling. Dommen inneholder en fyldig redegjørelse om hundene.

Lagmannsretten legger til grunn at "B" og "C" er hunder av rasen American Staffordshire Terrier, som ikke inngår i Landbruksdepartementets opplisting av farlige hunder etter kamphundloven § 2 jf. forskrift om forbud mot farlige hunder 15. januar 2001 § 2. Listen er imidlertid ikke uttømmende, jf. generell forskrift § 2 og forarbeidene til loven § 2.

Temaet i saken er om hundene etter en konkret vurdering må anses som farlige, og at det derfor er forbudt å holde dem, slik at de kan kreves avlivet etter kamphundloven § 4.

Når hundene ikke står på departementets forbudsliste, og når utgangspunktet heller ikke er nylig fysisk skade påført menneske eller dyr etter § 5, er lagmannsretten enig med A i at det må kreves bevis av en viss styrke for å konkludere med at hundene er farlige. At de er store og lekelystne, er selvsagt ikke nok.

Ut fra de episodene som det er redegjort for i namsrettens kjennelse, finner imidlertid lagmannsretten at hundene gjentatte ganger de senere år – overfor barn og voksne – har skapt redsel. I den forbindelse er det også relevant at hundene er meget store og har et visst slektskap til American Pit Bull Terrier, jf. uttalelse som er gjengitt i namsrettens kjennelse. Det kan ikke anses som noen feil at man støtter seg til den generelle del av hundedommer E uttalelser Tvistemålsloven § 197 får ikke anvendelse for saker etter tvangsfullbyrdelsesloven, jf. § 6-1 og § 5-7. I straffedom 20. november 2001 uttalte Trondheim byrett:

"Det må riktignok legges til grunn at de tre kamphundene tiltalte hadde i den aktuelle periode er lovlige å holde. Men hundenes egenart fordrer spesiell aktpågivenhet som tiltalte har neglisjert ved flere anledninger."

Namsretten har vist til episoder:

1. I mai 1996 bet B en kvinne i ankelen i noen sekunder. Det var ikke noe hardt bitt, men det ble hull i buksen og overflatiske riper i huden. A hadde latt hunden gå løs uten forsvarlig tilsyn.

2. Han erkjente i straffesak i 1998 at han årene forut flere ganger hadde latt sine hunder gå løse i strid med gjeldende bestemmelser.

3. Politiet mottok flere telefoner fra As nabolag om tiltaltes hundehold, og politibetjent Dombu og kollega Simensen oppsøkte tiltalte i mai 2001. A slapp "B" ut i gangen til politifolkene, hvor hunden "sprang rundt Dombu og mellom beina hans", hvoretter Dombu ble livredd og kollegaen Simensen sto som en "saltstøtte" og så på. Hunden hoppet opp på Dombu flere ganger, på begge sider av kroppen, mens A under hele opptrinnet angivelig "satt på gulvet og smilte".

4. Mindre enn to uker senere i mai 2001 skal "C" ha angrepet F bakfra, mens hun drev med hagearbeid. Hunden la forlabbene på ryggen hennes og bet seg fast i den ene fletten hennes og tok tak i hårbåndet. Hun ble paralysert av redsel.

5. Deretter løp hunden ned på veien til en jente på 10 år, G .

"Hunden kom tett innpå jenta og hoppet rundt henne, men kom aldri i berøring med henne". Jenta skal ha blitt veldig redd, og var redd for hunder i lang tid deretter.

6. Den 2. september 2001 på X, skal "C" ha løpt bort til og hoppet på en 3 år gammel jente, H, og lagt seg over ungen, som hylte.

7. Den 16. september 2001 på Z, skal "C" ha stilt seg opp og bjeffet foran I som syklet i skogen. Hunden gikk angivelig to ganger til angrep ved å bykse på ham og vise tenner.

Hundene må i utgangspunktet vurderes individuelt. "Bs" bitt i 1996 ligger så langt tilbake i tid, at det isolert sett ikke kan tillegges stor betydning. Hendelsen med politimennene i mai 2001 er heller ikke nok til å begrunne avliving. – "C" har vært involvert i flere ubehagelige episoder i 2001, og virker mer pågående.

Det kan reises spørsmål om psykiske påkjenninger fra hundene kan være tilstrekkelig for avliving etter kamphundloven § 5 første ledd 1. punktum. Lagmannsretten behøver ikke å ta stilling til det. At hund gjentatte ganger skaper frykt, er under enhver omstendighet et relevant moment ved vurdering av aggressivitet og farlighet etter § 4.

Lagmannsretten ser det slik at American Staffordshire Terriere som de aktuelle, lettere kan bli karakterisert som farlige når de er hos en eier som ikke følger dem opp; ikke passer på dem og hindrer at de involverer seg med andre dyr og mennesker. A har vist, gjennom de refererte hendelsene med "B" og "C", og med sitt eierforhold til "D" som endte med avliving, at han ikke er påpasselig nok og beskytter omgivelsene mot hundene. Lagmannsretten slutter seg til namsrettens konklusjon. "B" og "C" må anses som "farlige hunder" i As varetekt. De har opptrådt aggressivt, og det må anses sannsynlig at de ved fortsatt opphold hos A vil påføre dyr eller mennesker – ikke bare psykisk, men også fysisk skade.

Man må foreta en forholdsmessighetsvurdering. Behovet for

avliving må veies mot eierens glede ved å ha hundene. I denne forbindelse er det relevant at kamphundloven er ment å skulle være forebyggende; å skulle avverge skade. De refererte episodene viser umotiverte og uforutsigbare angrep – ikke utslag av provokasjoner eller uforstandig opptreden overfor hundene. Med kamphunder som de aktuelle, og ut fra tidligere erfaringer med hundeeier, kan det ikke oppstilles vilkår om skade som foreskrevet i § 5, før det aksjoneres. Nå er "B" og "C" i forvaring hos politiet. Lagmannsretten er enig med namsretten i farevurderingen. Ved eventuell tilbakelevering, er sannsynligheten for at hundene vil angripe noen større, enn for at de ikke vil gjøre det. Det må også tillegges vekt ved helhetsvurderingen. Avliving anses ikke som uforholdsmessig for noen av hundene.

Etter dette stadfestes namsrettens kjennelse, slutningens punkt 1.

Det følger av kamphundenlovens system, jf. § 5, at krav om avliving er særlig tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrdelse gjennom namsmyndighetene etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Som opplyst av namsretten, er det sendt varsel etter § 4-18.

Kjæremålet har vært forgjeves. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3 jf. tvistemålsloven § 180 første ledd jf. § 176 første ledd må A dekke nødvendige saksomkostninger for politiet for lagmannsretten og etter § 180 annet ledd jf. § 172 første ledd også for namsretten. Politiet har krevet salær for timelønn, kopieringsutgifter, porto, telefon etc, samt gebyr. Normalt får en part ikke dekket eget arbeid med saken og lagmannsretten finner at det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra denne regelen. Fra namsretten opplyses at saken er belastet med rettsgebyr kr 655 der, og dekning for saksomkostninger begrenses til dette.

I tillegg pålegges A å betale dekning av utgifter til henting, forvaring og avliving, dvs. kr 150 pr hund pr døgn fra 2. september 2001 og frem til avliving finner sted, samt kr 1.000 til veterinær. Det vises til kamphundloven § 6 og slutningen punkt 2 i namsrettens kjennelse. Lagmannsretten utformer et eget punkt i slutningen om dette.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestes.

2. Innen 2 – to – uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse betaler A til Sør-Trøndelag politidistrikt dekning av utgifter til henting, forvaring og avliving av hundene "B" og "C" med 150 – etthundreogfemti – kroner pr hund pr døgn fra 2. september 2001 og frem til avliving skjer, samt 1.000 – ettusen – kroner til veterinær.

3. Innen 2 – to – uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse betaler A til Sør-Trøndelag politidistrikt saksomkostninger for namsretten med 655 – sekshundreogfemtifem – kroner.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

______________________________________________________________