Kvestingen av 4-årige Martin Rønningsbakk i Fengselsparken ved Oslo Politikammer 9. Mai 1999:

Søndag 9. mai 1999 etter sin søsters konfirmasjon ble Martin, som da var 4 år, angrepet av to store schæferhunder og alvorlig skambitt i hodet på en offentlig gangvei i en park noen få hundre meter fra Politihuset i Oslo. En dag som normalt skal bli husket med glede, ble på et øyeblikk forvandlet til et mareritt. Bare hell i ulykken og tilfeldigheter gjør at han ikke ble nok et kirkegårdsoffer for uansvarlig hundehold.

Et rottweiler hadde stanset to meter fra uten å angripe, går det fram av politirapporten. Hunden fikk ikke plass ved matfatet der to store schæfere hadde festet kjeften i dagens store kjøttbein. Rottweileren la verken Martins mor eller far merke til i den kampen mot de to livsfarlige schæferhundene som da oppstod for å redde guttens liv og mest mulig av hans helse.

i. Skadens antatte langtidsvirkninger: Alvorlig traume
Gutten har fått et alvorlig traume, men det ser ikke ut til å blokkere hans utvikling på noeområde, er konklusjonen fra Ullevål Sykehus. Eventuelle seinvirkninger er avhengig av hva han måtte oppleve seinere i livet. Et nytt hundeoverfall tåler han neppe.

Gutten var hjemme fra barnehagen i omkring to uker. Han er i dag påført varige men i et øre og mange store arr i hodebunnen og flere mindre områder i hodet uten hårvekst fordi hundebittene har ødelagt hårrøttene. Arrene i hodebunnen vil sannsynligvis bli svært synlig når gutten blir over 30 år og begynner å miste håret slik menn på både mors og fars side gjør.

Gutten ble behandlet og innlagt ved Ullevål Sykehus. Utskrevet neste ettermiddag.Annenhver dag i nærmere to uker var han imidlertid til sykehuset for å kontrollere det eneøret hvor den hudløse brusken stod i fare for å dø.

Etter henvisning fra helsestasjonen i bydelen gikk gutten sammen med mor og far regelmessigtil samtaler og oppfølging ved Psykiatrisk poliklinikk ved Ullevål Sykehus til omkring et åretter hundeangrepet.

Forvandlet
Gutten ble kl 19.05 søndag 9. mai 1999 forvandlet fra en tillitsfull gutt som var nysgjerrig på verden til først en helt apatisk gutt, deretter veldig aggressiv og seinere ville han bli liten baby igjen. Han hadde oppdaget at verden var et livsfarlig sted å være, og at ikke en gang mor eller far kunne beskytte han mot smertene og skadene fra angrep av farlig dyr i denne verden, selv om de hadde greid å redde han bort fra de livsfarlige dyrene. Han oppførte seg som en liten baby igjen, men i løpet av et års tid avtok problemer som sengevæting, og han begynte å oppføre seg som femåringer flest.

Det er imidlertid ikke få timer det har kostet hans foreldre og nærmeste å få han til å bli en tillitsfull 7-åring som i dag har lært å lese, spiller data og er en lidenskapelig fotballspiller – og som igjen er nysgjerrig på livet, slik barn normalt skal være. Han husker veldig godt hundeoverfallet og hvor ufattelig vondt hundebittene gjorde.

Smertene kan han for eksempel gjenoppleve når han blir fortalt eventyr på skolen eller ser barne-tv. Johannes Åsheims død bragte med ett alt det vonde tilbake igjen. Det er ikke enkelt å ferdes ute når man er livredd hunder. Etter to år var han kommet så langt at han ikke lenger var redd hunder som gikk i band, bare de ikke kom og ville snuse på ham. Det gikk også greit å møte mindre hunder. Men dagen etter at Johannes Åsheim ble blitt i hjel, brukte han to timer de få hundre meterne på vei hjem fra fritidshjemmet etter skoletid. Årsaken var at han hadde møtt flere hunder som gikk løse, og han hadde gjemt seg under noen busker. Til tross for at far lette etter han, fant han ham ikke.

Skadens virkning på far
Far som driver egen virksomhet, begynte å arbeide igjen en drøy uke tidligere forå forsøke å overholde sine forpliktelser til avtalepartnere og begrense inntektsbortfallet mest mulig. Til tross for at jeg var i psykisk sjokk i et par uker etterpå. Hver gang jeg (dvs Rønningsbakk) ser kjeften åpne seg og alle tennene komme til syne på en stor, mørke og brun schæfer, ser jeg for meg den tilsvarende kjeften som lukket seg over min fireårings hode og hører lyden av tennene som skraper mot kraniet, hver gang hunden biter til. Mens den andre schæferen henger og sliter i guttens øre, klørne til schæferen spøler mot bakken og hodet dens rykker fra side til side for å rive løst guttens øre, som merkelig nok ikke løsner. Går det an å omregne slikt i 4000 kroner i bot og en ubetalt erstatning?

1. Rettslig etterspill

I dom av 4. januar 2002 fra Oslo Tingrett ble vi idømt en erstatning på 17.400 kroner. Hundeeieren til den avdøde hunden ble også idømt en bot på 4000 kroner.

Hundeeieren tilbød seg før saken kom for retten å betale en knapp tusenlapp i erstatning som skulle dekke legeregninger og rensing av klær, men har så langt ikke betalt et øre, selv om dommen forlengst er rettskraftig. Med hjelp av namsmyndighetene regner jeg imidlertid med at erstatningen blir betalt – en eller annen gang.

Vårt tilfelle er så vidt jeg vet første gang at en hundeeier må betale mer i erstatning etter hundebitt enn noen hundrelapper.

Hundeeieren skulle etter dommen ha betalt erstatningen 18. Januar 2002, men det har hun ikke tenkt å gjøre, og rettssystemet plager heller ikke den dømte hundeeieren med den uoppgjorte erstatningen – og en bot på 4000 kroner. Boten tar nok Statens Innkrevingssentral seg av og sørger for å drive inn. Selv om det kanskje blir sosialkontoret som til slutt utbetaler de fire tusenlappene.

Derfor burde påtalemyndighetene i retten i denne saken heller ha vurdert pådømmelse av fengselsstraff og fradømmelse av retten til å ha hund. Hundeeieren har også hatt en tilsvarende schæfer som ble avlivet etter at den hadde bitt en voksen som måtte til legebehandling etter angrepet fra hennes hund.

Uaktsomt drapsforsøk?  Vi opplevde hele katastrofen søndag 9. mai 1999 som et utilsiktet (uaktsomt) drapsforsøk med særlig farlig redskap.

VG: Martin (4) bitt i hodet av schæfere

Aftenposten: 4-åring skambitt av schäfer ved kretsfengselet

Løshunder er et problem i Oslo

Klart eieransvar